Bob Dylan 1987-1995

Grateful Dead, mange flotte priser, skrivetørke, den første Bootleg Series, Traveling Wilburys, Woodstock 2 og ikke minst starten på The Never Ending Tour er med å prege åra mellom 1987 og 1995 for Bob Dylan.

1987

I april er Dylan tilbake i platestudio – nå for å hylle de gamle croonerne fra 40- og 50-åra med coverlåter. “Down in the Groove” skulle bli en slags “Self Portrait II”. Mellom innspilling og utgivelse, ble det tid til en turné sammen med Grateful Dead. Den ble imidlertid fryktelig dårlig.

1988

20. januar blir Bob Dylan innlemmet i Rock & Roll Hall of Fame, og Bruce Springsteen holder en rørende tale om sitt store forbilde. Dylan sa det var en stor ære å komme i det gode selskap, men mer viktig for ham var anerkjennelsen som også ble vist Leadbelly og Woody Guthrie. Ellers var ikke dette noen stor tid for Dylan. “Down in the Groove” var så dårlig at den knapt ble registrert av noen. Det hele skulle snu i april. Da ble han oppringt av George Harrison som lurte på om han kunne få låne Dylans platestudio i Malibu. George Harrison hadde med seg Jeff Lynne, som igjen produserte for Roy Orbison. Tom Petty ble også med, og plutselig var de fem verdensstjerner som satt sammen. Det begynte med George Harrisons sang “Handle with Care”, og gjengen hadde det så artig sammen at de begynte å lage låter. Tidlig i mai laget de nok sanger til ei plate og spilte dem inn med det samme. Albumet kom ut i oktober – etter at Dylan hadde gjort en meget god turné rundt om i USA. Det var dette året den lange turneen startet: The Never Ending Tour. Med seg hadde han gitaristen fra Saturday Night Live, G.E. Smith, trommisen Christopher Parker og bassisten Kenny Aronson. Konsertene blir annerledes. Nå er det 14-16 låter, noe akustisk, noe elektrisk, et par coverlåter og resten hentet fra skattekista. Det er aldri samme showet, og musikerne må lære seg atskillig mange sanger! Ikke minst kunne coverlåtene være en prøvelse – her skiftet det hele tida.

1989

Nå vil Dylan samarbeide med Daniel Lanois som i det siste hadde jobbet med både U2 og Neville Brothers. I løpet av seks uker i mars/april blir “Oh Mercy” spilt inn. Stedet er New Orleans, og musikerne er lokale folk som har bidratt på Neville Brothers-albumet Lanois produserte. Plata kommer ut i september, og kritikerne mener Dylan er tilbake i litterær storform. Rolling Stone skriver at plata er blant de 100 beste i løpet av 80-åra, og “Oh Mercy” selger meget godt. På turneen virker Dylan sur og tverr – og på mange konserter opptrer han med hetta på. Trolig kommer dette av at han ikke vil bli tatt bilde av. “Kameraene gjør folk til spøkelser” sa Dylan som kjørte fotoforbud på konsertene. Kenny Aronson må hoppe av turneen på grunn av hudkreft, og Tony Garnier kommer inn som reserve. Når er friskmeldt Aronsen melder seg for tjeneste igjen, vil ikke Dylan ha ham. Men Dylan begynner å like seg på scenen igjen. I oktober prøver han seg til og med på stage diving – og på en annen konsert begynner klatrer en kvinnelig fan opp på scenen og begynner å strippe. Enda mer utrolig når det gjelder Dylan: På en konsert bytter han faktisk ut en påbegynt låt med den som en publikummer roper etter… Det minst spennende som skjer dette året er at Dylan i et øyeblikk av forvirring går med på at “Dylan & the Dead” gis ut.

1990

Nå er det stor aktivitet for Dylan. Det begynner i januar med at han mottar den prestisjetunge franske prisen “Commandeur des Arts et Lettres”. Samme måned er han i platestudio igjen, og i april gjør han ferdig “Under the Red Sky”. Han spiller med folk som Elton John, Bruce Hornsby, George Harrison og Slash fra Guns N’Roses. Ingen av disse innspillingene havner på den ferdige plata. Produsentene Don og David Was hentet imidlertid inn enda flere stjerneartister, som Stevie Ray og Jimmy Vaughan, David Lindley, Kenny Aronoff, Randy Jackson, Al Kooper osv. Låtene var ofte pussige og uvanlige for Dylan: “Handy Dandy”, “Wiggle Wiggle”. Når plata er ferdig innspilt, legger Dylan ut på turné igjen i mai. Da er også videoen til “Oh Mercy” ferdig – laget av Bobs sønn Jesse som har tatt filmutdanning. I tillegg er Dylan viktigste bidragsyter til Travelling Wilburys andre plate, “Volume Three” (det finnes ingen volum 2). Kalvøya er ett av konsertstedene for Dylan dette året – uten at konserten blir noen særlig stor opplevelse… Jeg ble i alle fall fryktelig skuffet over min første Dylan-konsert.

1991

Bob Dylan runder 50 år og får overrakt den høythengende “Lifetime Achievement-prisen av Jack Nicholson på Grammy-utdelingen. Han kvitterer med en punk-versjon av “Masters of War” – samtidig som at USA bomber Irak. Ellers kommer boksen “The Bootleg Series, vol 1-3″ ut til stor glede for alle som liker Dylan. Her får vi endelig en skattekiste med låter som ikke var gitt ut tidligere, låter som var luket ut fra tidligere album, alternative versjoner, noen live-opptak osv. På konsertsiden fortsetter The Never-Ending Tour – blant annet med et nytt besøk på Kalvøya.

1992

Dylan lar Nanci Griffith spille inn “Boots of Spanish Leather” på sin nydelige plate “Other Voices, Other Rooms”, og Bob sjøl spiller munnspill. Han gir ut plata “Good As I Been To You”, med sanger fra den amerikanske songbag-tradisjonen. En av sangene som ikke er med på albumet var Pee Wee Kings “You Belong To Me” – den havner i stedet på soundtracket til “Natural Born Killers”. Jeg synes å huske at en av Oslo-avisene anmeldte plata som om det var Dylan som hadde skrevet låtene. Noget pinlig… Mest bekymringsverdig er det at Dylan sier at “det finnes nok Dylan-sanger i verden”. På høsten drar Dylan til Madison Square Garden for å bli feiret for 30 år som artist. Her venter litt av et stjernegalleri som synger Dylans sanger – det hele blir selvsagt plate. Plate blir det også på Willie Nelson som sammen med Dylan skrev låten “Heartland”. Den ble spilt inn dagen etter jubileumskonserten og er mitt personlige høydepunkt på det vakre albumet “Across the Borderline”.

1993

Mer deltakelse på andres plater – nå med Carlene Carter på Dylan-låten “Trust Yourself”. I april deltar han på TV-showet til ære for Willie Nelsons 60-årsdag. På hans egen platefront blir det mer coverlåter fra historieboka: “World Gone Wrong”. Plata blir til og med Grammy-nominert. Det mest spennende med plata er kanskje Dylans egen tekst i coveret der han forteller om de gamle sangene. Året er ellers fylt med konserter – fire av dem blir filmet som unplugged-konserter – men aldri vist.

1994

Mer konserter – blant annet en kritikerrost konsert i et buddhist-tempel i Japan, med Tokyo-filharmonien som “band”. Blant annet gir han en blendende framførelse av “A Hard Rain’s A-Gonna Fall”. Ellers fortsetter han å gjøre coverlåter, og av dem som får æren dette året er Doc Pomus, Jimmie Rodgers og Elvis. Og mens han i hippietida skydde Woodstock, deltar han nå på Woodstock 2. I november gjør han opptakene til “MTV Unplugged”, men den plata som kommer i butikkene først er “Greatest Hits, Volume 3″ med låter fra 70- og 80-tall. Bare en ny låt: “Dignity” – en til overs-låt fra “Oh Mercy”.

1995

“MTV Unplugged” kommer ut som både CD og video i mars. I polkadott-skjorte gjør han gode versjoner av gamle sanger, og plata gir Dylan et nytt løft. Han gir også ut bok med egne tegninger, “Drawn Blank”. Som om ikke dette var nok, får vi også multimedia-artisten Bob Dylan i form av CD-ROM. “Highway 61 Interactive” er imponerende bra – også for den som ikke er så hekta på Dylan. Vi får blant annet videoklipp med konsertopptak som aldri før har vært vist. I juni gjør han en fantastisk konsert i Oslo Spektrum (som bootleg på “Salt for Salt”). Landets beste plateanmelder, Øyvind Rønning i Dagbladet, hadde skaffa oss suverene sitteplasser rett foran scenen, og det ble en kjempekveld.
Et par måneder seinere dør Jerry Garcia, og Dylan sørger over sin gamle Dead-kompis. Resten av året er han sammen med to andre venner: Frank Sinatra og Patti Smith. Sinatra runder 80 år og har bedt Dylan synge “Restless Farewell” for ham. Dylan får dessuten lokket Patti Smith til comeback – hun er oppvarmer på 10 av hans konserter.