The Times They Are A-Changin’ (1964)

Bob Dylan fortsetter der han slapp på The Freewheelin’, og dette er kanskje det albumet som endelig befester Bob Dylans posisjon som “the voice of a generation”. Også på dette albumet finner vi sanger som i ettertid har blitt klassikere i musikkhistorien – ikke minst tittelsporet.

Innspilt mellom 6. august og 31. oktober 1963.

Utgitt 13. januar 1964.

Låter:
The Times They Are A- Changin’
Ballad of Hollis Brown
With God on Our Side
One Too Many Mornings
North Country Blues
Only a Pawn in Their Game
Boots of Spanish Leather
When The Ship Comes In
The Lonesome Death of Hattie Carroll
Restless Farewell

Bob Dylan har full fart i produksjonen, og det har bare gått tre måneder siden han spilte inn forrige plate når han går i studio igjen for neste plate. Han spytter ut nye låter omtrent hver dag. Det er nok at han leser en avisartikkel eller hører en TV-nyhet. Et par timer seinere har Dylan laget en utrolig sang om begivenheten.

Det er en dramatisk tid i USA. Borgerrettighetsaktivistene er på frammarsj, og Martin Luther King fikk med seg enorme folkemasser. Folk-musikken ble et viktig redskap i den politiske oppvåkningen, og Newport-festivalen ble like mye en politisk markering som en musikkfestival. Takket være Blowin’ in the Wind og de andre sangene på Freewheelin’ ble Dylan sett på som den nye, store – mannen alle prøvde å bli nevnt sammen med.

Når Dylan går på scenen i juli 1963, er det nærmest kø for å dele scene med ham. Joan Baez, Pete Seeger og Peter, Paul & Mary kommer på scenen og synger We Shall Over Come sammen med ham – alle holder hender, og det hele blir nærmest som en religiøs opplevelse for de over 30.000 som var til stede.

Se Bob Dylan synge Only a Pawn in their Game på Newport i 1963:
(artikkelen fortsetter under videoen)

Mer folk skulle det bli i august når den store marsjen i Washington samler 200.000 mennesker. Martin Luther King holder sin berømte “I have a dream”-tale, mens Dylan synger Blowin’ in the Wind og den da uutgitte Only a Pawn in their Game. Martin Luther King er selvsagt den viktigste personen og det viktigste symbolet i denne politiske omveltningen, men historien viser at Bob Dylans bidrag er vesentlig. Og det skulle ikke bli mindre med albumet The Times They Are A-Changin’.
Men før han gikk i studio skulle Dylans oppdiktede fortid bli avslørt. Journalisten Andrea Svedburg dro til Hibbing og fikk den virkelige historien om en litt spesiell fyr fra et middelklassehjem i en kald og grå industriby langt der oppe i nord. Artikkelen i Newsweek avslørte Dylan som løgner, og det var ikke bra for “The voice of a generation”.

Men Newsweek-artikkelen skulle ikke prege nyhetene så veldig lenge. Tre uker seinere, 22. november 1963, blir president John F. Kennedy skutt og drept i Dallas. USA og resten av verden er i sjokk. Kvelden etter går Bob Dylan på scenen og synger “The Times They Are A Changin’”. Han sier i et intervju åtte år seinere at han ikke kunne forstå at publikum jublet for sangen. Da han skrev om at tidene ville endre seg, var det ikke med noe slags ønske om at noen president skulle dø.

Sangen var fortsatt ikke utgitt på plate. Først 13. januar var plata i butikkene, og den ble bejublet av fansen som på denne tida nærmest var som en Dylan-sekt. Bob sjøl var mildt sagt ikke komfortabel i rollen. I et intervju 20 år seinere sier han at han på den tida nesten ikke ønsket å gi ut platene som kom i denne perioden. Han utviklet seg så fort at han allerede var langt inne i neste periode da “de gamle låtene” ble utgitt.

Låtene er en miks av skarpe protestsanger og vakre kjærlighetssanger – inspirert av Suze Rotolo som var kjæresten på den tida. Den siste sangen, Restless Farewell, var den siste som ble spilt inn, og i den finner vi klare lenker til Newsweek-avsløringen som hadde kommet som et slag i trynet på Dylan:

Oh a false clock tries to tick out my time
To disgrace, distract, and bother me.
And the dirt of gossip blows into my face,
And the dust of rumors covers me.
But if the arrow is straight
And the point is slick,
It can pierce through dust no matter how thick.
So I’ll make my stand
And remain as I am
And bid farewell and not give a damn.

Enda klarere viser Dylan sin frustrasjon over Newsweek-oppslaget i teksten han har skrevet i coveret. Den teksten ligger blant annet på bobdylan.com

Min vurdering:

Nye protestsanger og i mine ører en liten nedtur i forhold til forgjengeren. Plata brukes til å befeste Dylans rolle som protestkongen – til og med coveret ser mer ut som en poster for bevegelsen enn et platecover. Dylan bruker bibelske bilder i noen sanger og er fortsatt knivskarp i sine betraktninger. Som i den rørende og opprørende fortellingen “The Lonesome Death of Hattie Carroll”. Tittelsporet er blitt musikkhistorie, og “When The Ship Comes In” hentes også stadig fram igjen. Jeg synes det er en del låter her som blir kjedelige når jeg hører dem igjen, men slik er det vanligvis på alle album, uansett artist. Ikke tvil om at protestsangene er de viktigste på plata, men sangen jeg synes har taklet noen hundre runder på anlegget best: “One Too Many Mornings”.

Hør smakebiter og kjøp The Times They Are A Changin’ på iTunes

Kjøp CD-en The Times They Are A Changin’ på Play.com.