Låter:
Subterranean Homesick Blues
She Belongs To Me
Maggie’s Farm
Love Minus Zero (No Limit)
Outlaw Blues
On the Road Again
Bob Dylan’s 115th Dream
Mr, Tambourine Man
Gates of Eden
It’s Alright Ma (I’m Only Bleeding)
It’s All Over Now, Baby Blue

Når du hører denne plata i dag, er det kanskje vanskelig å forstå at dette av mange ble regnet som “bråkemusikk”. Men i 1965 var det å plugge inn elektriske gitarer en ting ikke alle skulle gjøre. Og aller minst mannen som noe motvillig var blitt The Voice of a Generation med kassegitar og sterke politiske tekster.

Avskjeden med protestbølgen tok han allerede på forrige plata, men at han attpåtil kunne selge seg til pengedjevelen ved å gå elektrisk var mer enn hans gamle fans kunne tåle. Det var egentlig ikke så farlig. For med denne plata fikk han et nytt og mye større publikum. Dylan revolusjonerte med denne plata – og de to neste – poprocken i den vestlige verden. Mens Beatles sang Love Me Do og She Loves You, presterer Dylan allerede i løpet av den første sangen på denne plata å komme med flere poetiske gullkorn enn andre kan drømme om et helt liv. For eksempel:

You don’t need a weather man
To know which way the wind blows

Don’t follow leaders
Watch the parkin’ meters

Se videoen til Subterranean Homesick Blues – av mange regnet som verdens første rockevideo. (artikkelen fortsetter under videoen)

På It’s Alright Ma, får vi et annet sitat som har fått evig liv etter hvert som amerikanske presidenter har gjort seg bort. Ikke minst George Bush jr måtte tåle at publikum jublet ekstatisk hver gang Dylan spyttet ut:

Even the president of the United States sometimes have to stand naked

Plata ble spilt inn i løpet av et par januardager: Bandet var med på de sju sangene som utgjør A-siden på LP-en – på B-siden får vi fire akustiske låter. Ironisk nok er det de fire akustiske som alle får klassikerstatus i ettertid. Mr. Tambourine Man skulle egentlig ha vært med på Another Side of Bob Dylan, og sammen med Gates of Eden, It’s Alright Ma og It’s All Over Now utgjør den en fantastisk vinylside!

Litt humor er det også her: Bandet er ikke helt våkent når Dylan drar i gang Bob Dylan’s 115th Dream, og Dylan stopper opp etter noen strofer. Normalt kutter man slikt fra den endelige versjonen, men Dylan insisterte på at feilen skulle være med på plata.

Det er flere tolkninger av albumtittelen. Den vanligste er at Dylan bringer rocken tilbake fra England til USA der den hører hjemme. En annen er at Dylan sjøl går tilbake til den musikken han først starta med hjemme – som skolens bråkete Little Richard-wannabe.

Også albumcoveret er tolket av mange. Borte er de nærmest agitatoriske plakatene – her får vi en dresskledd Dylan med en rødkledd Sally Grossman i bakgrunnen. Katten på coveret er Dylans egen – med det klingende navnet Rolling Stone. Et nærmest psykedelisk bilde som viser den forandringen Dylan er i ferd med å gå gjennom.

Etter plateutgivelsen drar Bob til England i april 1965 på sin aller siste helakustiske turné. Han blir mottatt som en popstjerne, og han blir møtt av pressefolk så gammelmodige og kunnskapsløse at jeg er flau på standens vegne. Men Bob Dylan er med denne plata etablert som verdensstjerne.

Min vurdering:
Dylan tar kjempesteg nesten hver måned denne perioden, og Bringing It All Back Home setter nye standarder for hva som kreves av en rockartist. Det var mange med honey-love-kiss-baby-tekster som fikk Dylan rett i fleisen. Det var greit nok at han hadde sterke tekster som visesanger, men her inntar poeten en scene der ordene hittil var av det enklere slaget. Jeg synes det er to uinteressante sanger her: Outlaw Blues og On The Road Again. Og Bob Dylan’s 115th Dream er mer morsom enn glitrende. Men ellers er det 6-er på terningen til alt annet. En klassiker av et album – og det første av tre album som seinere skulle regnes som tidenes førsterekke.

Mer om Bring It All Back Home på bobdylan.com.

Kjøp Bringing It All Back Home på Amazon.com

For meg er dette først og fremst en utrolig fin melodi på et utrolig sterkt album. Blood on The Tracks blir ofte kalt “skilsmisse-albumet” på grunn av den opprivende skilsmissen fra Sara Lowndes. Og denne triste fortellingen om hvordan skjebnens små “twists” gjør at to elskere skilles fra hverandre passet bra inn på plata. Men låten har trolig ingenting med Sara å gjøre. Ifølge Dylan-biografen Clinton Heylin het låten opprinnelig Fourth Street Affair – og den “affairen” var med Suze Rotolo. Under en konsert i 1981 bytter han også ut en del av teksten og nevner Suze med navn. En vakker sang om et kjærlighetsforhold som tar slutt, og der han håper at hun ved enda en “twist of fate” en gang skal velge ham igjen.

Som Dylan sier når han introduserer låten på liveplata At Budokan: “Here is a simple love story. It happened to me”

Mange mener det siste verset i sangen er noe av det vakreste Dylan har skrevet:

People tell me it’s a sin
To know and feel too much within.
I still believe she was my twin, but I lost the ring.
She was born in spring, but I was born too late
Blame it on a simple twist of fate.

Se resten av teksten på bobdylan.com.

Sangen er å finne på
* Blood on the Tracks (1974)
* At Budokan (1979)
* Live 1975 (Bootleg Series vol 5)

Coverversjoner:
KT Unstall – se video:

Mary Lee’s Corvette (hun covrer hele albumet!) – hør/kjøp på iTunes
Jeff Tweedy (fra I’m Not There) – hør/kjøp på iTunes
Bryan Ferry (fra Dylanesque) – hør/kjøp på iTunes
Joan Baez (fra Diamonds) – hør/kjøp på iTunes
På svensk:
Mikael Wiehe og Ebba Forsberg: Ödets sista bud (fra Dylan på svenska) – hør/kjøp på iTunes

Jeg har også versjoner av Steve Gibbons, Dave’s True Story, Jerry Garcia, Concrete Blonde, Elliott Murphy, Judy Collins og en del som ikke er verd å nevne.

Utgitt 8. august 1964

Låter:
All I Really Want To Do
Black Crow Blues
Spanish Harlem Incident
Chimes of Freedom
I Shall Be Free No. 10
To Ramona
Motorpsycho Nitemare
My Back Pages
I Don’t Believe You
Ballad in Plain D
It Ain’t Me Babe

Protestbevegelsen som nærmest anså Dylan som Jesus sjøl, følte at de fikk denne plata rett i fleisen. De som håpte på nye ildfulle politiske statements de kunne bruke på plakatene sine, fikk istedet problematiserende kjærlighetssanger. Hva pokker var dette?

Det bidro ikke til å dempe gemyttene at produsenten Tom Wilson overkjørte Dylan og valgte albumtittelen Another Side of Bob Dylan. Dylan var redd tittelen skulle ta avstand fra de tidligere platene, og det var aldri hans idé.

Magasinene som hadde hyllet Dylans tidligere sanger, mente nå at Dylan hadde sviktet dem, og på Newport fikk han velmente råd om å kanskje gå tilbake til det han kunne. Noen mente han prøvde å bli popartist, og det burde han selvsagt holde seg for god til. Vittige tunger mente det var protestpop, for der Beatles sang ” She loves you yeah, yeah, yeah” synger Dylan “No, No, No It ain’t me babe”… Og folkdronninga sjøl, Joan Baez, kunne ett år seinere synge låten og presentere den som “protestsangen No, no, no, it ain’t me, babe” (se video)

Hele albumet er spilt inn i løpet av noen timer. Dylan kom i platestudio klokka 19.30 på kvelden og dro igjen klokka 01.30 på natta. Og i løpet av de seks timene rakk han i tillegg spille inn Mr. Tambourine Man, som ikke skulle bli med før på neste plate!

Se video “It Ain’t Me Babe” (Don’t Look Back outtakes)
(artikkelen fortsetter under videoen)

Mens de tidligere sangene hadde vært enkle løsninger på vanskelige spørsmål der Bob Dylan hadde rettet pekefingeren og sagt Fy!, ser han ting fra flere vinkler i låtene han kommer med her. Kanskje ligger løsningen til konflikter inne i folk – enten det er spenningen mellom mann og kvinne eller i grensen melom krig og fred. Og det synger han vakkert pom på mange av sangene på denne plata.

Den eneste reine protestsangen her er Chimes of Freedom -sangen som noen år seinere skulle brukes som Amnesty-hymne da Bruce Springsteen, Sting, Peter Gabriel, Tracy Chapman og Youssou N’Dour la ut på turné sammen.

Min vurdering:
En av hans beste plater. Tekstene er mer personlige, mindre storpolitiske. Dylan synger bedre enn på noen av de tidligere platene der han nærmest anstrenger seg for å høres ut som en eldre, reflektert mann. Her tør han være den unge mannen han er – rimelig opptatt av mann/kvinne-forholdet. “Tenk sjøl” er budskapet fra en Dylan som synes å mistrives med å skulle gi alle svarene. Bak det akustiske hører vi for første gang rockeren Bob Dylan. Diamantene står i kø: “To Ramona”, “All I Really Want To Do”, “It Ain’t Me Babe”, “Motorpsycho Nitemare”, “My Back Pages”. Sjøl er jeg ganske svak for morsomme “I Shall Be Free No.10″.

Hør smakebiter og kjøp Another Side of Bob Dylan på iTunes.
Kjøp CD-en Another Side of Bob Dylan på Play.com

Sjekk tekster og annet om albumet på bobdylan.com.

Innspilt mellom 6. august og 31. oktober 1963.

Utgitt 13. januar 1964.

Låter:
The Times They Are A- Changin’
Ballad of Hollis Brown
With God on Our Side
One Too Many Mornings
North Country Blues
Only a Pawn in Their Game
Boots of Spanish Leather
When The Ship Comes In
The Lonesome Death of Hattie Carroll
Restless Farewell

Bob Dylan har full fart i produksjonen, og det har bare gått tre måneder siden han spilte inn forrige plate når han går i studio igjen for neste plate. Han spytter ut nye låter omtrent hver dag. Det er nok at han leser en avisartikkel eller hører en TV-nyhet. Et par timer seinere har Dylan laget en utrolig sang om begivenheten.

Det er en dramatisk tid i USA. Borgerrettighetsaktivistene er på frammarsj, og Martin Luther King fikk med seg enorme folkemasser. Folk-musikken ble et viktig redskap i den politiske oppvåkningen, og Newport-festivalen ble like mye en politisk markering som en musikkfestival. Takket være Blowin’ in the Wind og de andre sangene på Freewheelin’ ble Dylan sett på som den nye, store – mannen alle prøvde å bli nevnt sammen med.

Når Dylan går på scenen i juli 1963, er det nærmest kø for å dele scene med ham. Joan Baez, Pete Seeger og Peter, Paul & Mary kommer på scenen og synger We Shall Over Come sammen med ham – alle holder hender, og det hele blir nærmest som en religiøs opplevelse for de over 30.000 som var til stede.

Se Bob Dylan synge Only a Pawn in their Game på Newport i 1963:
(artikkelen fortsetter under videoen)

Mer folk skulle det bli i august når den store marsjen i Washington samler 200.000 mennesker. Martin Luther King holder sin berømte “I have a dream”-tale, mens Dylan synger Blowin’ in the Wind og den da uutgitte Only a Pawn in their Game. Martin Luther King er selvsagt den viktigste personen og det viktigste symbolet i denne politiske omveltningen, men historien viser at Bob Dylans bidrag er vesentlig. Og det skulle ikke bli mindre med albumet The Times They Are A-Changin’.
Men før han gikk i studio skulle Dylans oppdiktede fortid bli avslørt. Journalisten Andrea Svedburg dro til Hibbing og fikk den virkelige historien om en litt spesiell fyr fra et middelklassehjem i en kald og grå industriby langt der oppe i nord. Artikkelen i Newsweek avslørte Dylan som løgner, og det var ikke bra for “The voice of a generation”.

Men Newsweek-artikkelen skulle ikke prege nyhetene så veldig lenge. Tre uker seinere, 22. november 1963, blir president John F. Kennedy skutt og drept i Dallas. USA og resten av verden er i sjokk. Kvelden etter går Bob Dylan på scenen og synger “The Times They Are A Changin’”. Han sier i et intervju åtte år seinere at han ikke kunne forstå at publikum jublet for sangen. Da han skrev om at tidene ville endre seg, var det ikke med noe slags ønske om at noen president skulle dø.

Sangen var fortsatt ikke utgitt på plate. Først 13. januar var plata i butikkene, og den ble bejublet av fansen som på denne tida nærmest var som en Dylan-sekt. Bob sjøl var mildt sagt ikke komfortabel i rollen. I et intervju 20 år seinere sier han at han på den tida nesten ikke ønsket å gi ut platene som kom i denne perioden. Han utviklet seg så fort at han allerede var langt inne i neste periode da “de gamle låtene” ble utgitt.

Låtene er en miks av skarpe protestsanger og vakre kjærlighetssanger – inspirert av Suze Rotolo som var kjæresten på den tida. Den siste sangen, Restless Farewell, var den siste som ble spilt inn, og i den finner vi klare lenker til Newsweek-avsløringen som hadde kommet som et slag i trynet på Dylan:

Oh a false clock tries to tick out my time
To disgrace, distract, and bother me.
And the dirt of gossip blows into my face,
And the dust of rumors covers me.
But if the arrow is straight
And the point is slick,
It can pierce through dust no matter how thick.
So I’ll make my stand
And remain as I am
And bid farewell and not give a damn.

Enda klarere viser Dylan sin frustrasjon over Newsweek-oppslaget i teksten han har skrevet i coveret. Den teksten ligger blant annet på bobdylan.com

Min vurdering:

Nye protestsanger og i mine ører en liten nedtur i forhold til forgjengeren. Plata brukes til å befeste Dylans rolle som protestkongen – til og med coveret ser mer ut som en poster for bevegelsen enn et platecover. Dylan bruker bibelske bilder i noen sanger og er fortsatt knivskarp i sine betraktninger. Som i den rørende og opprørende fortellingen “The Lonesome Death of Hattie Carroll”. Tittelsporet er blitt musikkhistorie, og “When The Ship Comes In” hentes også stadig fram igjen. Jeg synes det er en del låter her som blir kjedelige når jeg hører dem igjen, men slik er det vanligvis på alle album, uansett artist. Ikke tvil om at protestsangene er de viktigste på plata, men sangen jeg synes har taklet noen hundre runder på anlegget best: “One Too Many Mornings”.

Hør smakebiter og kjøp The Times They Are A Changin’ på iTunes

Kjøp CD-en The Times They Are A Changin’ på Play.com.

Echo Helstrom

Echo var Bob Dylans high school-kjæreste. Blond og vakker – ble av mange kalt Minnesotas Brigitte Bardot. Hun var arbeiderklassejente og leste Steinbeck. Da de møttes igjen til 10-årsjubileum fra skolen, måtte Dylan skrive autograf til henne. I dag jobber Echo Helstrom som skuespiller i Los Angeles.

Bonny Beecher

Bob møtte Bonny på universitetet i Minnesota i 1960, og Bob var nok mer forelsket enn Bonny. Jenta kom fra en middelklassefamilie i en av Minneapolis’ forsteder, og det var hun som stod modell for “Girl of the North Country”. I dag bor hun i San Francisco, er gift med Hugh Romney og jobber som skuespiller.

Suze Rotolo

Nå begynner det å bli viktig. 20 år gamle Bob møtte 17 år gamle Suze i 1961. Jenta kom fra en venstreradikal familie og likte poeter bedre enn filmstjerner. Hun ble en viktig påvirkningskraft i den første fasen av Bobs karriere. Hun dukker opp i sanger som “Boots of Spanish Leather”, “Don’t Think Twice, It’s Alright”, “Tomorrow is Such a Long Time” og “Simple Twist of Fate”. De flyttet sammen i West 4th Street i New York og holdt seg mest for seg selv. Dylan var i ferd med å bygge opp et litt sært image – til “svigermors” fortvilelse. Hun kalte ham bare “Twerp”. De hadde en pause mens Suze var ni måneder i Italia, og da hun kom tilbake, ble forholdet aldri det samme. Hun stilte imidlertid opp på coveret til “Freewheelin’ Bob Dylan”. De skilte lag og snakket ikke sammen før Bob ringte henne midt på 70-tallet. Da ville imidlertid ikke Suze ha noe med ham å gjøre. I dag er hun gift med en filmregissør og bor i New York. Til tross for mange bitre følelser, har hun i seinere tid sagt at hun tross alt er ganske stolt over å ha inspirert Bob Dylan til så mange av hans tidlige sanger.

Marianne Faithfull

Hun får bare være med fordi hun er kjent (og fordi Q er et meget britisk blad). Hun møtte Dylan da han var på turné i England. Hun var gravid, men følte en “dyrisk tiltrekning” til det hippeste menneske på Jorda i 1965. Hun ble med ham på hotellrommet på Savoy og prøvde ifølge henne selv å se vakker ut. Han bare satt og stirret på henne. Til slutt hentet han fram låtene som skulle havne på “Bringing It All Back Home” (den plata som i din platesamling sikkert heter Subterranean Homesick Blues”). Han spurte henne hva hun syntes, men hun klarte ikke å svare. Han reagerte med å rive i stykker et dikt han hadde laget om henne og kastet henne ut. Marianne Faithfull har siden fortalt at “det verste for meg var ikke at vi aldri fikk hoppet til sengs sammen, men at jeg aldri fikk lest det diktet”.

Joan Baez

Jo mer jeg har lest om forholdet mellom Bob Dylan og Joan Baez, jo mer sikker blir jeg på at Joan aldri har vært noen virkelig kjæreste for Bob. Mens Joan Baez åpenbart var forelsket i Bob, virker det som om han stort sett har brukt hennes berømmelse til å komme seg fram. For Joan Baez var et større navn enn Bob Dylan da de begynte å synge sammen. De møttes i 1961 og ble sammen etter at forholdet mellom Suze og Bob begynte å skrangle i 1963. På Newport Folk Festival annonserte Baez “Don’t Think Twice, It’s Alright” med at dette var en sang om et kjærlighetsforhold som hadde vart altfor lenge. Suze var blant publikum, reiste seg og forlot stedet rasende. I løpet av kvelden hadde Baez løftet Dylan fra å være kultfigur til å bli megastjerne. Baez ville at Bob skulle fortsette å være protestsanger, men han var allerede på full fart mot rocken. Da hun ble med ham til London, var han for lengst passert henne i popularitet, og hun håpet at han skulle gjøre henne kjent i England. Han ignorerte henne imidlertid totalt, og hun skjønte at forholdet var over da hun en dag møtte en annen kvinne i døra: Sara Lowndes. Baez fortsatte å synge Dylan-sanger, og hun laget også en legendarisk sang om forholdet til ham, “Diamonds and Rust”. Midt på 70-tallet begynte de å gjenoppta et profesjonelt forhold, og Baez ble med ham både på Rolling Thunder Revue-turneen og på filmprosjektet “Renaldo and Clara”. Baez er fortsatt plateartist og fikk bra kritikker så seint som i 1997 da hun ga ut “Gone From Danger”.

Dana Gillespie

Jeg ser at enkelte har henne med som en av Dylans damer, og hun får bli med i min oversikt under tvil. Da han møtte henne, var hun 16 år, særdeles barmfager og lovende blues-sangerinne i London. De forble venner, og i 1973 oppsøkte han henne da hun holdt konsert i New York. 15 år seinere ba han henne bli med på turné.

Sara Lowndes

Sara er den dama som har vært aller viktigst for Bob Dylan. Egentlig heter hun Shirley Noznisky, og hun hadde en fortid som Playboy-bunny. Da hun møtte Dylan i 1964, hadde hun allerede vært gift med Hans Lowndes og hadde datteren Maria (født 21. oktober 1961). Den store romansen oppstod i 1965, og allerede 22.november samme år giftet de seg. Hun var blitt gravid (Bobs første sønn, Jesse, var på vei – ble født 6. januar 1966), og paret slo seg ned i Woodstock. De fikk videre barna Anna (født 11. juli 1967), Samuel (født 30. juli 1968) og Jakob (født 9. desember 1969), men midt på 70-tallet begynte forholdet å gå mot slutten. Bob var langt fra den perfekte ektemann, og rusproblemene ble bare større og større. Sara tok omsider ut skilsmisse i 1977 og hevdet at Bob også hadde blitt voldelig i fylla. Det tok mange år før Sara og Bob kom på talefot igjen, men i dag har de et godt forhold. I 1983 snakket de til og med om å gifte seg igjen. De lot det bli med tanken, og i dag bor Sara “komfortabelt” i Los Angeles etter å ha blitt godt tilgodesett i skilsmisseoppgjøret. Ettersom Sara og Bob tilbragte mange år sammen, har hun selvsagt påvirket mange av hans sanger. Og i motsetning til de andre kvinnene får Sara sin sang – så tydelig som det går an i “Sara” på “Desire”.
Se mange bilder fra tida med Sara på denne siden. Av barna Bob fikk med Sara er det bare Jakob som har fått artistkarriere.

Ellen Bernstein

Bob Dylan tok med seg Ellen Bernstein til farmen i Minnesota da han skrev låtene til Blood on the Tracks. Ifølge The Rough Guide to Bob Dylan, møtte Bob Ellen gjennom et polaroidbilde som roadiene hadde tatt av “tilgjengelige damer” på turneen i 1974. Bob plukket ut Ellen Bernstein som den peneste, og det endte med et forhold ifølge henne selv varte i et år. “You’re gonna make me lonesome when you’re gone” skal være skrevet til henne. Han synger at “I’ll look for you in old Honolulu, San Francisco, Ashtabula”. Ashtabula er Ellen Bernsteins fødested. Dama omtales i Clinton Heylins “Behind the Shades” som meget intelligent medarbeider i Columbia A&R, og ryktene vil ha det til at hun var sentral i å få Dylan tilbake til CBS.

Farida McFree

Dette er dama som Dylan søkte trøst hos etter det bitre bruddet med Sara. Farida var ansatt i familien Dylan for å ta seg av barneflokken gjennom “musical healing”, og hun tok kontakt med Bob som på dette tidspunktet befant seg langt nede. Hun ble hans viktigste samtalepartner, og etterhvert også hans kjæreste. Sara likte dette særdeles dårlig, og da Sara og Bob møttes i retten, var det en forutsetning for at Bob fortsatt skulle få ha kontakt med ungene at han lovet å aldri mer treffe Farida McFree.

Mary Alice Artes

Dama som førte Dylan ut i kristen-perioden. Hun dukket opp i sanger som “Precious Angel” og “Slow Train”, og det var hun som var “Queen Bee” fra “Steet Legal”. En av Dylans musikere, David Mansfield, karakteriserte henne som ei dame som kunne være “virkelig sexy”, samtidig som hun kunne være “den perfekte jødiske hustru”. Dylan kjøpte visstnok en forlovelsesring til 25.000 dollar til henne tidlig i 1980. Samme år skrev Dylan “The Groom’s Still Waiting at the Altar”… Hun dro tilbake til østkysten og fortsatte sin skuespillerkarriere.

Clydie King

Clydie og Bob var et underlig par. Hun var en av de beste gospelsangerinnene på 70- og 80-tall, stor, svart og hamburger-spisende, Bob var liten og tynn. Bob møtte henne i en av hans mest sårbare perioder etter bruddet med Mary Alice, og kompisene mente at en sjefete Clydie var akkurat hva Bob trengte på den tida. Han hadde mange kortvarige forhold med sine stadig skiftende kordamer, men Clydie var helt klart favoritten. Hun hadde sunget sammen med Lynyrd Skynyrd, Elton John og Rolling Stones (Exile on Main St), og hun ga også ut albumet “Brown Sugar” i 1974. I 1982 spilte Bob og Clydie inn en plate med duetter, men albumet er fortsatt ikke utgitt. De fikk et barn sammen, men skiltes i 1985 da Bob kastet øynene sine på Carole Childs. Bob har fortsatt kontakt med barnet.

Carolyn Dennis

Bob var en reim etter sine kordamer, og Carolyn var en slik for Bob på tidlig 80-tall. Hun sang på “Slow Train Coming”, og det resulterte i mer enn plate. Ifølge den uautoriserte biografien til Howard Sounes var Bob og Carolyn hemmelig gift i årene 1986 til 1992, og de fikk også ett barn sammen. I april 2001 bekrefter Carolyn både giftermålet og barnet, men hun avviser resten av opplysningene i biografien. Desiree Gabrielle Dennis-Dylan ble født 31. januar 1986. Paret bestemte seg for å holde ekteskapet hemmelig av hensyn til barnet. De ville at jenta skulle få en normal barndom, og Bob Dylan stod heller ikke oppført som far på fødselsattesten. Bob og Carolyn var enige om at Desiree skulle få muligheten til å velge farens navn når hun var moden nok til å ta en slik avgjørelse, og det gjorde hun da hun var 13 år. – Bob har vært en fantastisk og aktiv far for Desiree, sier Dennis til et nyhetsbyrå, og hun avviser at han har forsøkt å gjemme bort datteren.

Carole Woods

Ifølge en seinere kjæreste, Susan Ross, skal Bob Dylan ha vært hemmelig gift med Carole Woods. Ifølge samme kilde skal de også ha et par barn sammen. Dette er imidlertid aldri blitt bekreftet i noen biografier – eller aller minst av Dylan eller Carole Woods sjøl.

Carole Childs

Ble i mange år regnet som Bobs “førstedame” opp gjennom 90-åra. Hun jobbet i Geffen Records og møtte Bob i sønnen Jakob Dylans (fra Wallflower) bar mitzvah. Dama er fra New York, og har holdt ut med vår mann til tross for hans tilsynelatende lunkne interesse for trofasthet.

Ruth Tyrangiel

Ruth skal også ha vært kjæreste med Dylan i mange år. Da forholdet tok slutt i 1993, gikk hun til sak for å få ut penger fra forholdet. Hun krevde tre millioner dollar, men fikk ingenting.

Susan Ross

I et intervju med Sunday Express i 1998 hevdet hun at hun har vært Bob Dylans kjæreste de siste 12 åra. De møttes på en CBS-fest i 1985. Hun skulle også være i gang med en bok om sitt forhold til Bob Dylan, og det er hun som sladrer om en del av de andre kvinnene i Bob Dylans liv. Det var også Susan som først fortalte media at Dylan hadde vært gift med Carolyn Dennis. De andre påstandene om Dylans damer har ikke blitt verifiserte. Ifølge henne selv, var det Susan Ross som var sammen med Dylan da han fikk pleie for den alvorlige hjertesykdommen.

1996

The Never Ending Tour ruller videre, blant annet til Oslo – og ikke minst min hjemby Molde 19. juli. Slikt er vel det nærmeste en enkel dylanist kan komme en religiøs opplevelse. I denne vakre byen på Nordvestlandet har vi et gammelt museum med et idyllisk bjørkeamfi. Her har Eric Clapton vært. Joe Cocker også. Og Little Feat, Blues Brothers, Youssou N’Dour, Gary Moore med flere. Denne sommerdagen under jazzfestivalen var det Bob Dylan som stod på scenen i det han betegnet som “a snappy little town”. Uti konserten kom også Van Morrison på scenen og sang to duetter med Dylan. De to holdt det gående utover natta på Hotell Alexandra, og da Van the Man entret scenen neste dag, var han full som en dupp. Som nyhetsredaktør i lokalavisa overlot jeg selve anmeldelsen av Dylan-konserten til kulturjournalist Ann Kristin Frøystad, mens jeg tok meg av “låt for låt”. Mens Oslo-konserten er å finne på bootlegen “North Wind Blowing”, har jeg ikke kommet over opptak fra Molde (noen som har?). Uansett, Dylan reiste videre, og utpå høsten mobiliserer mange (blant dem Allen Ginsberg) for at Dylan skal få Nobels litteraturpris. Ellers kommer mini-cd-en “Ødeland Kvartal” der sju norske musikere synger oversatte Dylan-tekster av Stein Erik Lunde.

1997

Turneen i Canada og USA får strålende kritikker, og ryktene begynner å gå om nytt album med nye sanger. I mellomtida gjør Dylan mer for å få de gamle inspirasjonskildene fram i lyset. På “The Songs of Jimmie Rodgers – A Tribute” synger Dylan “My Blue Eyed Jane” og skriver covertekst. Nå skal han til Europa sammen med Van Morrison. Turneen blir imidlertid avlyst da nyhetene går verden over: Dylan er alvorlig syk med en sjelden hjertelidelse. Sykehus-bulletinene blir lagt på Dylan-sider på internett, og til alles glede kan Dylan skrives ut ganske raskt – og planlegge ny turné. The Never Ending Tour kan fortsette. Samleplata “The Best of Bob Dylan” kommer først – den går faktisk til topps på norske platelister – med Tom Waits på en like gledelig 2.plass. “Time Out of Mind” gis ut på høsten – og plata blir en gave til alle oss som har hengt med Dylan gjennom livets mange faser. En mørk, dyster plate med noen fantastiske tekster og med låter som går rett inn i skattekista. I den norske plateverden kommer også ei Dylan-plate : “Fredløs”. Denne gang er det Åge Aleksandersen som spiller 15 sanger oversatt av Håvard Rem. Ellers spiller Bob Dylan for Paven dette året – og bildene går verden rundt.

1998

Ny Grammy-utdeling – nå er det “Time Out of Mind” som skal hylles. Med tre priser blir han kveldens store vinner, som han var det i 1991. Han får prisene for årets album, beste mannlige rock-vokal og beste samtidige folk-album. Som om ikke dette er nok, får Dylan junior, Jacob Dylan, to priser sammen med bandet sitt, Wallflower. Et annet høydepunkt er utgivelsen av “Live 1966″ – de klassiske opptakene fra England i dette spennende året. Da Dylan plugger inn el-gitaren til fansens forskrekkelse. Ellers blir Dylan også dette året nominert til Nobels litteraturpris – uten at han vinner .

1999

Dylan turnerer med Paul Simon og høster kjempesuksess i USA. I Europa har han blant annet en konsert høyt oppe på et østerriksk fjell. Dylan deltar på Eric Claptons Crossroads Benefit, der han sammen med Clapton og bandet synger “Crossroads”, “Don’t Think Twice…” og “Born in Time”.

2000

Dylan utgir ny single: “Things Have Changed”, skrevet for soundtracket til filmen “Wonder Boys” med Michael Douglas i hovedrollen. Ingen Grammy i år, men sammen med Lauryn Hill deler han ut en av de mange prisene som dette året gikk til Carlos Santana. Oddvar Torsheim, den fargerike fjordingen, utgir “Tur-Retur Blues” der fem av ti låter er oversatte Dylan-tekster. Denne plata er en av mine klare favoritter.

2001

Året starter med nominasjoner og priser for filmlåten “Things Have Changed” til “Wonder Boys”. Han nomineres til to Grammy-priser (uten å vinne), han henter Golden Globe til stående applaus i januar og endelig blir han nominert til Oscar for beste filmlåt. Fra scenen i Sydney kan han motta en fortjent utmerkelse og samtidig framføre låten via satellitt til de festkledte i Hollywood. www.bobdylan.nu kommer på nett i mars dette året og får mye omtale i norske medier i forbindelse med Dylans kommende konserter i Norge. Bob Dylan runder 60 år og blir gjenstand for diverse hyllester over hele verden. Alle musikkmagasiner med respekt for seg selv har store artikkelserier om 60-åringen, og det dukker opp flere hyllestplater. Her hjemme er det full Dylan-fest om sommeren: Tre knallsterke konserter i Trondheim, Bergen og Langesund. Og i september kom Love And Theft til strålende anmeldelser.

2002

Som i fjor åpner også dette året med nominasjoner: 3 Grammy-nominasjoner. Han vinner bare den ene (beste folk album), og musikkommentatorer i USA gremmes over at han ikke vant klassen for Årets album, der han var den klare favoritten. Dylan legger ut på ny USA-turné på seinvinteren og reiser til Europa på vårparten. Oslo er eneste stopp i Norge denne gang, og vi fikk oppleve en knallsterk konsert i Oslo Spektrum. Turneen fortsetter utover året, og avslutningen er knallsterk og byr på en rekke overraskelser. Han begynner å spille piano igjen, og når han besøker Newport for første gang på mange, mange år, stiller han med parykk! Dylan overrasker alle med å legge inn flere Warren Zevon-låter på konsertene. Zevon er dødssyk og setter pris på Dylans uventede hyllest. Også Stones-låten “Brown Sugar” blir fast innslag på konsertene. Samtidig skriver Dylan på sin biografi som skulle utgis før jul, men utgivelsen ble utsatt.

2003

Året starter med filmpremiere på “Masked and Anonymous” der Dylan spiller fengselsfuglen Jack Fate. De første kritikerne slakter filmen. Dylan stiller på pressekonferanse med blondt hår og verdens styggeste lue _ sammen med skuespillerne Jessica Lange og Mickey Rourke. Årets første konsert er i Canberra. Der får vi ikke høre Dylans nyeste låt: “Cross the Green Mountain” – skrevet for filmen “Gods and Generals” som har langt mer suksess enn Dylans egen. Og det skal bli enda mer film etter hvert. Todd Haynes får nemlig ja fra Dylan til å bruke musikken hans i en ny film om Dylans liv og karriere. Haynes planlegger å bruke sju skuespillere som Dylan – blant dem en kvinne og en 11 år gammel mørkhudet gutt. Enda mer film: Martin Scorsese (mannen bak The Last Waltz) har også varslet Dylan-film i 2005. På konsertfronten går Dylan mer og mer over fra gitar til piano, og han gjør flere coverlåter enn på lenge. Blant annet en del sanger av Warren Zevon, som da var dødssyk. Både Zevon og Johnny Cash døde i september. Samme måned blir 15 av Dylans album utgitt på nytt i såkalt SACD-format – med ny og bedre lyd. Her hjemme får vi besøk av Dylan i Oslo 13. oktober – med lett blandede kritikker. På tampen av året blir Dylan nominert til tre Grammy-priser – og får ingen.

2004

Det blir tidlig klart at Norden ikke får Dylan-besøk dette året. Han starter turnésesongen i USA, og i mars kommer ny offisiell Dylan-plate ut: “The Bootleg Series Vol.6 – Live 1964″. Opptakene er hentet fra halloween-konserten i 1964 – en herlig innspilling som i mange år har vært en av de store bootleg-favorittene. Men selv om plata får glimrende kritikker, er det ikke den som stjeler overskriftene. Dylan har nemlig vært i Venezia og spilt inn reklamefilm for undertøysgiganten Victoria’s Secret. Med Love Sick som akkompagnement, kikker Dylan på en vakker undertøysmodell. Har vår mann solgt sjela si for noen millioner og noen dager sammen med supermodeller – eller er det bare enda et påfunn for å vise at mannen gjør akkurat som han vil?
Dylan får også oppslag verden over da det ryktes at han skal være dommer i den amerikanske Idol-serien!
Etter sommeren drar Dylan på turné rundt om på baseballbaner i USA. Han deler scenen med Willie Nelson, og de to hedersmennene gjør stor suksess. Suksess blir det også når biografien “Chronicles Vol. 1″ kommer ut 4. oktober – samtidig med tekstsamlingen “Lyrics 1962-2001″. Takket være tidsforskjellen skjer verdenslanseringen av boka faktisk først i Norge! Mest omtale får Dylans oppgjør med 68′erne som beleiret huset hans og gjorde livet uutholdelig for ham og hans familie i Woodstock-perioden.
Året avsluttes med enda et høydepunkt: Dylan gir sitt første TV-intervju på 19 år! Det er “60 minutes” på CBS som får den gleden.

1987

I april er Dylan tilbake i platestudio – nå for å hylle de gamle croonerne fra 40- og 50-åra med coverlåter. “Down in the Groove” skulle bli en slags “Self Portrait II”. Mellom innspilling og utgivelse, ble det tid til en turné sammen med Grateful Dead. Den ble imidlertid fryktelig dårlig.

1988

20. januar blir Bob Dylan innlemmet i Rock & Roll Hall of Fame, og Bruce Springsteen holder en rørende tale om sitt store forbilde. Dylan sa det var en stor ære å komme i det gode selskap, men mer viktig for ham var anerkjennelsen som også ble vist Leadbelly og Woody Guthrie. Ellers var ikke dette noen stor tid for Dylan. “Down in the Groove” var så dårlig at den knapt ble registrert av noen. Det hele skulle snu i april. Da ble han oppringt av George Harrison som lurte på om han kunne få låne Dylans platestudio i Malibu. George Harrison hadde med seg Jeff Lynne, som igjen produserte for Roy Orbison. Tom Petty ble også med, og plutselig var de fem verdensstjerner som satt sammen. Det begynte med George Harrisons sang “Handle with Care”, og gjengen hadde det så artig sammen at de begynte å lage låter. Tidlig i mai laget de nok sanger til ei plate og spilte dem inn med det samme. Albumet kom ut i oktober – etter at Dylan hadde gjort en meget god turné rundt om i USA. Det var dette året den lange turneen startet: The Never Ending Tour. Med seg hadde han gitaristen fra Saturday Night Live, G.E. Smith, trommisen Christopher Parker og bassisten Kenny Aronson. Konsertene blir annerledes. Nå er det 14-16 låter, noe akustisk, noe elektrisk, et par coverlåter og resten hentet fra skattekista. Det er aldri samme showet, og musikerne må lære seg atskillig mange sanger! Ikke minst kunne coverlåtene være en prøvelse – her skiftet det hele tida.

1989

Nå vil Dylan samarbeide med Daniel Lanois som i det siste hadde jobbet med både U2 og Neville Brothers. I løpet av seks uker i mars/april blir “Oh Mercy” spilt inn. Stedet er New Orleans, og musikerne er lokale folk som har bidratt på Neville Brothers-albumet Lanois produserte. Plata kommer ut i september, og kritikerne mener Dylan er tilbake i litterær storform. Rolling Stone skriver at plata er blant de 100 beste i løpet av 80-åra, og “Oh Mercy” selger meget godt. På turneen virker Dylan sur og tverr – og på mange konserter opptrer han med hetta på. Trolig kommer dette av at han ikke vil bli tatt bilde av. “Kameraene gjør folk til spøkelser” sa Dylan som kjørte fotoforbud på konsertene. Kenny Aronson må hoppe av turneen på grunn av hudkreft, og Tony Garnier kommer inn som reserve. Når er friskmeldt Aronsen melder seg for tjeneste igjen, vil ikke Dylan ha ham. Men Dylan begynner å like seg på scenen igjen. I oktober prøver han seg til og med på stage diving – og på en annen konsert begynner klatrer en kvinnelig fan opp på scenen og begynner å strippe. Enda mer utrolig når det gjelder Dylan: På en konsert bytter han faktisk ut en påbegynt låt med den som en publikummer roper etter… Det minst spennende som skjer dette året er at Dylan i et øyeblikk av forvirring går med på at “Dylan & the Dead” gis ut.

1990

Nå er det stor aktivitet for Dylan. Det begynner i januar med at han mottar den prestisjetunge franske prisen “Commandeur des Arts et Lettres”. Samme måned er han i platestudio igjen, og i april gjør han ferdig “Under the Red Sky”. Han spiller med folk som Elton John, Bruce Hornsby, George Harrison og Slash fra Guns N’Roses. Ingen av disse innspillingene havner på den ferdige plata. Produsentene Don og David Was hentet imidlertid inn enda flere stjerneartister, som Stevie Ray og Jimmy Vaughan, David Lindley, Kenny Aronoff, Randy Jackson, Al Kooper osv. Låtene var ofte pussige og uvanlige for Dylan: “Handy Dandy”, “Wiggle Wiggle”. Når plata er ferdig innspilt, legger Dylan ut på turné igjen i mai. Da er også videoen til “Oh Mercy” ferdig – laget av Bobs sønn Jesse som har tatt filmutdanning. I tillegg er Dylan viktigste bidragsyter til Travelling Wilburys andre plate, “Volume Three” (det finnes ingen volum 2). Kalvøya er ett av konsertstedene for Dylan dette året – uten at konserten blir noen særlig stor opplevelse… Jeg ble i alle fall fryktelig skuffet over min første Dylan-konsert.

1991

Bob Dylan runder 50 år og får overrakt den høythengende “Lifetime Achievement-prisen av Jack Nicholson på Grammy-utdelingen. Han kvitterer med en punk-versjon av “Masters of War” – samtidig som at USA bomber Irak. Ellers kommer boksen “The Bootleg Series, vol 1-3″ ut til stor glede for alle som liker Dylan. Her får vi endelig en skattekiste med låter som ikke var gitt ut tidligere, låter som var luket ut fra tidligere album, alternative versjoner, noen live-opptak osv. På konsertsiden fortsetter The Never-Ending Tour – blant annet med et nytt besøk på Kalvøya.

1992

Dylan lar Nanci Griffith spille inn “Boots of Spanish Leather” på sin nydelige plate “Other Voices, Other Rooms”, og Bob sjøl spiller munnspill. Han gir ut plata “Good As I Been To You”, med sanger fra den amerikanske songbag-tradisjonen. En av sangene som ikke er med på albumet var Pee Wee Kings “You Belong To Me” – den havner i stedet på soundtracket til “Natural Born Killers”. Jeg synes å huske at en av Oslo-avisene anmeldte plata som om det var Dylan som hadde skrevet låtene. Noget pinlig… Mest bekymringsverdig er det at Dylan sier at “det finnes nok Dylan-sanger i verden”. På høsten drar Dylan til Madison Square Garden for å bli feiret for 30 år som artist. Her venter litt av et stjernegalleri som synger Dylans sanger – det hele blir selvsagt plate. Plate blir det også på Willie Nelson som sammen med Dylan skrev låten “Heartland”. Den ble spilt inn dagen etter jubileumskonserten og er mitt personlige høydepunkt på det vakre albumet “Across the Borderline”.

1993

Mer deltakelse på andres plater – nå med Carlene Carter på Dylan-låten “Trust Yourself”. I april deltar han på TV-showet til ære for Willie Nelsons 60-årsdag. På hans egen platefront blir det mer coverlåter fra historieboka: “World Gone Wrong”. Plata blir til og med Grammy-nominert. Det mest spennende med plata er kanskje Dylans egen tekst i coveret der han forteller om de gamle sangene. Året er ellers fylt med konserter – fire av dem blir filmet som unplugged-konserter – men aldri vist.

1994

Mer konserter – blant annet en kritikerrost konsert i et buddhist-tempel i Japan, med Tokyo-filharmonien som “band”. Blant annet gir han en blendende framførelse av “A Hard Rain’s A-Gonna Fall”. Ellers fortsetter han å gjøre coverlåter, og av dem som får æren dette året er Doc Pomus, Jimmie Rodgers og Elvis. Og mens han i hippietida skydde Woodstock, deltar han nå på Woodstock 2. I november gjør han opptakene til “MTV Unplugged”, men den plata som kommer i butikkene først er “Greatest Hits, Volume 3″ med låter fra 70- og 80-tall. Bare en ny låt: “Dignity” – en til overs-låt fra “Oh Mercy”.

1995

“MTV Unplugged” kommer ut som både CD og video i mars. I polkadott-skjorte gjør han gode versjoner av gamle sanger, og plata gir Dylan et nytt løft. Han gir også ut bok med egne tegninger, “Drawn Blank”. Som om ikke dette var nok, får vi også multimedia-artisten Bob Dylan i form av CD-ROM. “Highway 61 Interactive” er imponerende bra – også for den som ikke er så hekta på Dylan. Vi får blant annet videoklipp med konsertopptak som aldri før har vært vist. I juni gjør han en fantastisk konsert i Oslo Spektrum (som bootleg på “Salt for Salt”). Landets beste plateanmelder, Øyvind Rønning i Dagbladet, hadde skaffa oss suverene sitteplasser rett foran scenen, og det ble en kjempekveld.
Et par måneder seinere dør Jerry Garcia, og Dylan sørger over sin gamle Dead-kompis. Resten av året er han sammen med to andre venner: Frank Sinatra og Patti Smith. Sinatra runder 80 år og har bedt Dylan synge “Restless Farewell” for ham. Dylan får dessuten lokket Patti Smith til comeback – hun er oppvarmer på 10 av hans konserter.

1980

Mer dametrøbbel. Bob krangler med Helena Springs, og når han kjøper en forlovelsesring til 25.000 dollar, regner man med at det er Mary Alice Artes som er den utkårede. Dylan har imidlertid aldri bekreftet dette. På konsertene kommer Dylan stadig i krangler med student-publikummere som kommer med mishagsytringer mot ham. Dylan kjører en forkynnende linje, noe som passer dårlig med hans tidligere image. Samtidig som han mottar Grammy (hans første) for “best male rock performance” i “Gotta Serve Somebody”, er han i full gang med låtene til “Saved”. Dylan setter også sammen en liveplate med kristensanger, men CBS vil ikke gi ut “Solid Rock” som albumet skulle hete.

Utover året skriver han en rekke sanger, blant andre “Every Grain of Sand”, og på konsertene dukker andre stjerner opp: Carlos Santana, Michael Bloomfield, Roger McGuinn, Jerry Garcia med flere. På damefronten hadde Clydie King overtatt som Bobs førstedame, noe hun skulle være til etter utgivelsen av “Infidels” i 1983. Det var et underlig par, noe Ron Wood har kommentert i ettertid. Store, svarte og dominerende Clydie – og lille bleike Bob, spisende på den samme hamburgeren. Bob fikk bare smulene.

1981

“Shot of Love” er ferdig innspilt i mai – et album Dylan har stor sans for i ettertid. For folk flest var det Jesus-album nummer 3, og i likhet med “Saved” ble det ingen kommersiell suksess. Dylan er på to lange turneer i USA og Europa – til sammen 54 konserter – og for en gangs skyld er det i USA han høster de beste kritikkene. Europa er langt mer avvisende til kristne Bob Dylan. Dessuten hadde Bruce Springsteen nettopp vært i Europa, og oppå det hele fikk Dylan trøbbel med stemmen. Her hjemme lager Jan Erik Vold, Kåre Virud og Telemark Blueslag plata “Stein Regn” med Volds oversettelser – hentet fra boka “Damer i Regn”. Jeg er så heldig å få med meg konserten som gjengen holder i “Naustet Vårt” under jazzfestivalen i Molde.

1982

Et nytt hvileår – som 1968 og 1972. Bob går på mange konserter med de nye artistene – sammen med sønnen Jesse. De hører The Clash, Elvis Costello, Stray Cats, Squeeze. Sjøl spiller han lite, men han gjør noen opptak sammen med Clydie King. Ett av opptakene, “You Changed My Life” skal seinere havne på “The Bootleg Series 1-3″. Tekstene tyder på at forkynneren Bob er begynt å vakle i troen. Journalistene begynner også å sette spørsmålstegn ved kristne Bob, og i de kommende tekstene må trosfellene leite etter budskapet mellom linjene.

1983

I april er Dylan innom mange platestudio med sine nye låter som skal bli albumet “Infidels”. Han vurderer Frank Zappa og David Bowie som produsenter, men ender opp med Mark Knopfler. Som musikere får han med seg Alan Clark fra Dire Straits, Mick Taylor fra Rolling Stones samt Sly Dunbar og Robbie Shakespeare. Låtene er bedre enn på mange år, men Dylan gjør noen omdiskuterte valg når han utelater knallåter som “Blind Willie McTell” og “Foot of Pride”. Ettersom MTV har blitt en viktig faktor for plateindustrien, vil også Dylan bli med på video-sirkuset. Han vil lage film til “Neighborhood Bully”, men det er det ingen andre som vil. Derfor blir han halvhjertet med på “Sweetheart Like You” og “Jokerman”. Om videoene ble mislykket, ble albumet en suksess. Dylans eneste Topp 20-album i 80-åra (om vi ser bort fra Traveling Wilburys).

1984

David Letterman har i mange år prøvd å få med seg Bob Dylan på sitt talkshow, og i mars dette året lykkes han. Dylan vil ikke la seg intervjue, men han kan spille i studio hvis han får med seg egne musikere. Bandet blir satt sammen på kort tid, og i løpet av noen dager øver de inn 50 sanger. Når de går i TV-studio, aner ingen av dem hva de skal spille, og til musikernes store overraskelse drar Bob i gang Sonny Boy Williamsons “Don’t Start Me Talking”. Det er bare å følge med så godt man kan. Neste sang ut er en gnistrende versjon av “License to Kill” (bedre enn på plata), og det hele avsluttes med “Jokerman”. En fantastisk forestilling som til og med Bob Dylan sjøl er godt fornøyd med. Han bare gliser når Letterman spør ham om de kan spille også neste torsdag…

For nå vil Bob på tur igjen. Helst til Sør-Amerika – men det blir Europa igjen. Med et nytt band: Greg Sutton, Ian McLagen, Mick Taylor, Nicky Hopkins og Colin Allen, starter turneen i Verona, Italia. Åpningen er heller dårlig, men det kommer seg etter hvert. Det mest spennende er de nye versjonene av “Tangled Up In Blue” og “Simple Twist of Fate”. Interessant er det også at Dylan nå finner fram igjen gamle sanger, noe kritikere anså som nostalgisk. Dylan sjøl mente dette ikke hadde noe med nostalgi å gjøre: “Mine sanger har ingen datostempling” var hans kommentar. Turneen blir festet til vinyl: “Real Live”.

Sommeren tilbringes i platestudio, mest sammen med Ron Wood og Carole Childs, som nå var den nye dama i armkroken. Hun var høyt på strå i Geffen Records som blant annet hadde signet Lone Justice med Maria McKee. Carole overtaler Bob til å gi Maria en låt, og Bob overbringer låten personlig i platestudio. Han forlater ikke studio før Maria har sunget den akkurat slik som Bob sjøl ville gjort! “Go ‘Way Little Boy” blir ikke med på LP-en, men kommer seinere som bonusspor på en 12-tommers singel.

1985

“Empire Burlesque” blir spilt inn etter mye fram og tilbake. Når Dylan først bestemmer seg for hvilke låter som skal få være med, gir han dem til produsent Arthur Baker som tidligere hadde hatt suksess med Bruce Springsteen og New Order. Mens plata er ganske bra, er det igjen verre med videoene. Mislykket blir også Dylans opptreden på Live Aid i juli. Han spiller sammen med Keith Richards og Ron Wood, og ingen av dem hører hva de spiller da monitorene er slått av. Bak seg hører de en haug av artister som øver på “We Are The World”. De lirer av seg “Ballad of Hollis Brown”, “When the Ship Comes In” og “Blowin’ in the Wind” før de haster av scenen.

Da blir Farm Aid en mye mer positiv opplevelse for Dylan og hans fans. Han blir invitert av Willie Nelson, og Dylan stiller godt forberedt med Tom Petty & The Heartbreakers. Det ble en kjempesuksess, og Dylan opplever nå også at videoene hans begynner å surre på MTV.

I november kommer “Biograph” – fem LP-er med gammelt stoff, satt sammen av Jeff Rosen. Dylan sjøl er ikke så happy med utgivelsen. Han mener fansen allerede har hørt mye av stoffet som bootlegs, og eneste grunn til å kjøpe plata må være Cameron Crowes 32-siders oppsummering av Dylans karriere. Boksen selger imidlertid overraskende bra enda den er dyr. Dylan blir den første utenom Elvis som har solgt til gull med en boks. Som om ikke dette er nok, selger også boka “Lyrics” bra.

1986

Året åpner med en turné i Japan og Australia sammen med Tom Petty & the Heartbreakers. I motsetning til tidligere bestemmer Dylan seg for å øve denne gang, dog uten at det hjelper nevneverdig for starten på turneen. Ifølge Petty drev de fortsatt med øving da de kom på scenen. Mer interessant var det at Dylan snakket mye mellom låtene. Han introduserte “License to Kill” som en sang om det amerikanske romfartsprogrammet – og dedikerte sangen til sju amerikanere som ble drept i en romfartsulykke noen dager tidligere. Den neste setningen er allerede klassisk: “De hadde vel egentlig aldri noe der oppe å gjøre… som om vi ikke hadde nok av problemer her nede på jorda”. Han snakket om “In the Garden” på en måte som tydelig viste at han fortsatt hadde gudstroen i orden. I Australia fikk han for øvrig selskap av Mark Knopfler og Stevie Nicks på scenen, og Dylan dukket også opp på scenen under en Dire Straits-konsert og sang fire sanger i Melbourne.

I april går Dylan, Petty og bandet i platestudio i Topanga Canyon, mellom Malibu og Los Angeles. “Knocked Out Loaded” skulle imidlertid bli en platemessig nedtur – en heller identitetsløs plate. Den berges stort sett av “Brownsville Girl” – en omarbeidet versjon av “New Danville Girl”. Dylan sjøl kan heller ikke ha vært spesielt fornøyd, for når han i juni stiller opp for Amnesty, spiller han heller “Band of the Hand” – en låt som bare havnet på singel – enn låter fra plata. USA-turneen blir en suksess, kanskje mest på grunn av at Dylan plukker fram mange gamle sanger.

På slutten av året deltar Dylan i filmen “Hearts of Fire” – uten at det blir noen kjempesuksess. (den ble sluppet på kino ett år seinere i England, mens amerikanerne kun fikk den på video i 1990). Mer vellykket er da dokumentaren “Getting to Dylan” som ble påbegynt i England og fullført i Ontario, Canada. Dette skulle bli den beste dokumentaren om Dylan i 80-åra.

Det vi ikke visste den gang, men som vi vet i dag, er at Bob Dylan fikk datteren Desiree Gabrielle med Carolyn Dennis 31. januar 1986, og 4. juni gifter han seg også med den tidligere koristen. Ekteskapet varte formelt til 1992.

1975

“Blood on the Tracks” utgis i februar – preget av Raebers innflytelse og av at ekteskapet med Sara skranter. Bob sjøl nekter for at tekstene har noe med ham selv å gjøre: “I don’t write confessional songs”. Men det er liten grunn til å tro på ham. Flere låter går rett inn i det ulykkelige samlivsbruddet. Låtene spilles forresten inn i flere versjoner, og de som er på plata, er ganske forskjellige fra de opprinnelige akustiske.

Plata går rett til topps i USA, og oppmuntret av suksessen kommer også “The Basement Tapes” ut 26. juni. Låtvalget kan i høyeste grad diskuteres – det er satt sammen av Robbie Robertson og er dessverre altfor dominert av The Band. På hjemmebane prøver Dylan å redde ekteskapet, men det ender med at han pakker kofferten og reiser til Frankrike. Han bor hjemme hos maleren David Oppenheim, ringer Sara hver eneste dag, ligger med andre kvinner og fester og drikker (ifølge Oppenheim…).

Seinere på året blir han kjent med fiolinisten Scarlett Rivera, han jammer med Jack Elliott, Bob Neuwirth, Rob Stoner – og blir kjent med stjerneskuddet Patti Smith. Hun takker imidlertid nei til å bli med på Dylans neste prosjekt: turneen Rolling Thunder Revue. Dylan begynner å samarbeide med musikk- og teatermannen Jacques Levy. De lager først låten “Isis”. De lager også “Joey” – en låt Dylan må tåle mye kritikk for. Folk mener han glorifiserer eks-gangsteren, men Dylan sjøl forsvarer teksten om denne underdogen i mafiaverden. “Det er amerikansk tradisjon for å synge om outlaws” mente Dylan – og gjøv løs på nestemann: den drapsdømte bokseren Rubin “Hurricane” Carter. Dylan møter ham i fengselet og lager en filmatisk klassiker med låten “Hurricane”. Dylan blir seinere saksøkt av Patty Valentine, en sak han vinner. Alle disse låtene skal seinere havne på albumet “Desire”, men veien dit er kronglete. Dylan vil at dette skal bli storslagent. Han henter inn Eric Clapton, det engelske 8-mannsbandet Kokomo, Emmylou Harris, Yvonne Elliman, Dave Mason med flere. Til slutt kutter han ut de fleste, lager et enklere album og konsentrerer seg om turneen. Jacques Levy koreograferer det hele til å bli et slags omreisende teater med noen av de største stjernene. Repertoaret er det samme fra kveld til kveld, men Dylan synger nye versjoner omtrent hver eneste gang – til de andre musikernes store forvirring. Det blir ikke mindre forvirrende av at Dylan leier inn Sam Shepard til å lage film fra turneen. Manus til filmen er ingen andre steder enn i Dylans hode… Turneen ender med et fire timer langt show til inntekt for Hurricane i Madison Square Garden foran et ekstatisk publikum. Konserten er selvsagt å finne på bootleg.

1975 ble Dylans kanskje mest suksessrike år som artist.

1976

“Desire” kommer ut 16. Januar, og allerede etter tre uker er den nummer 1 i både England og USA – noe Dylan aldri har opplevd verken før eller seinere. Mindre vellykket er en ny konsert for Hurricane i Houston. I tillegg til den tidligere Rolling Thunder-gjengen, dukker også Stevie Wonder og Stephen Stills opp med sine band, og nå begynner det å bli så kult å menge seg med Dylan at flere Hollywood-starlets henger seg på lasset. Dylan sjøl begynner å bruke stadig mer tid sammen med en lovende skuespillerinne ved navn Sally Kirkland.

Rubin Carter får saken sin opp i ny rettssak (men taper igjen), og utover vinteren bruker Dylan mye tid sammen med Eric Clapton og Ron Wood. De får hver sin sang (henholdsvis “Sign Language” og “Seven Days”). I april begynner Dylan å samle tropper til en ny turné, men meldingen om at Dylans gamle protestvise-kollega Phil Ochs hadde hengt seg, forsinket arbeidet. Ochs hadde vært manisk depressiv og tok det tungt at han ikke fikk være med på turné. Selvmordet gikk hardt inn på Bob Dylan. Han ble sur og innadvendt – noe som også vistes på turneen. Ekteskapet skranter igjen, og “Sara” byttes ut med “Idiot Wind” – Dylans kanskje aller mest hatske låt. Det var i det hele tatt en bitter og skuffet Dylan som fartet rundt på turné.

Publikum sviktet, og konserter ble avlyst. Midt oppi det hele dukket Sara opp med hele ungeflokken – mens Bob koste seg med et par venninner… Den kvelden var “Idiot Wind” med ondskapsfull enn noen gang tidligere. Liveplata “Hard Rain” kommer ut i oktober.
I november reiser Dylan tilbake til Malibu for å gjenforenes med familien – i mellomtiden har han deltatt på avskjedskonserten for The Band.

1977

Ingen plater, ingen konserter – og mer kvinnetrøbbel. Saras advokat kunne fortelle pressen at Bob Dylan hadde slått henne i ansiktet, og at det nå ble skilsmisse der hun ville kreve foreldreretten til alle barna. Sara tok med seg ungene til Hawaii, og Bob søkte trøst hos Farida McFree – en kvinne som hjalp til med oppdragelsen av ungene gjennom kunst. Sara likte dette forholdet svært dårlig, og da Bob og Sara møttes i retten, endte det med et slags forlik som blant annet innebar at Bob og Farida ikke skulle treffes igjen.

Kunstnerisk handlet det mest om sluttføringen av filmen Renaldo & Clara. Det var mye fram og tilbake, og Bob lot seg til og med intervjue i både Playboy og Rolling Stone for å promotere filmen i desember.

1978

Bob Dylan skal ut på verdensturné. Bandet er klart, men Dylan vil prøve ut en del kvinnelige vokalister. Blant dem var faktisk Katey Sagal (Peg i TV-serien om Bundy), men hun var en av mange som ble vraket. Det største problemet var imidlertid hvordan man skulle finne en trommeslager som kunne holde seg stoffri mens de turnerte i strenge Japan! Howie Wyeth tok ikke sjansen, og det endte opp med flere forskjellige løsninger. Da hele Dylan-troppen satte seg på flyet 16. februar hadde “Renaldo & Clara” nettopp blitt satt opp på amerikanske kinoer og fått en masseslakt av dimensjoner. Filmen ble raskt tatt av plakaten i USA, men i Europa var suksessen større. Den ble bejublet i Cannes og gikk tre måneder i London.

I Japan må Dylan og bandet stort sett spille bare de kjente sangene, noe bandet misliker sterkt. Bandet føler seg som en jukebox, og musikerne misliker også at Dylan stort sett bruker tida sammen med kordamen Helena Springs som også får privat låtskriver-timer hos mesteren, Band-leder Rob Stoner har fått nok og hopper av turneen i Australia – inn kommer Elvis-bassist Jerry Scheff. Før turneen skal videre til Europa, skal “Street Legal” spilles inn. Innspillingen tok ei uke, miksingen ei uke, og neste uke var plata på gata. Bob Dylan sjøl mente det gikk for fort – det store bandet passet ikke inn i et slikt tidspress. USA gir plata en lunken mottakelse, mens Europa jubler over både plata og turneen. Det topper seg i England. 200.000 mennesker kommer på friluftskonserten i Blackbushe, og Dylan utvider konserten med 10 låter – seks av dem fra “Street Legal”. Det er høysesong for bootleggerne som spyr ut 12 av de 27 Europa-konsertene på pirat-vinyl. Bootleg-oppblomstringen gjør også til at Dylan sjøl gir ut live-album fra turneen: “Bob Dylan at Budokan”. Bootleggerne var nok heldigere med konsertvalgene enn Dylan sjøl, for Europa-turneen var atskillig bedre enn den i Japan.
17. november skjer det som skal snu opp ned på livet til jøden Bob Dylan. Han føler seg langt nede i kjelleren under en konsert i San Diego, og så ser han at noen har kastet et sølvkors opp på scenen. Dylan putter det i lomma. På neste konsert i Arizona er Dylan igjen langt nede. Når han stikker hånda i lomma, finner han sølvkorset. De neste årene forklarer Dylan hvordan dette redder ham fra en tidlig død.

1979

I tida etter skilsmissen har Bob Dylan vekslet mellom tre kvinner: Farida McFree, Helena Springs og Mary Alice Artes. De to sistnevnte blir viktige støttespillere for Dylan når han kaster seg ut i kristendommen med hud og hår. Mary er den som for alvor får Bob med i kirka – nærmere bestemt Vineyard-menigheten i vestlige Los Angeles. Pastor Ken Gulliksen (norske aner her?) får Bob med i bønn, og pastor Bill Dwyer døper ham. Bob føler at han blir født på ny og opplever at han har mye å lære. Derfor går han bibelskole i tre og en halv måned i Resada, California.
Utover året begynner Bob å samarbeide med Mark Knopfler fra Dire Straits, og Knopfler sier ja til å bli med på Dylans nye plateprosjekt. Knopfler får med seg bandkollega Pick Withers, Tim Drummond fra Ry Cooders band, Berry Beckett og produsent Jerry Wexler. Lite vet de om at Dylan har tenkt å synge om Gud på plata “Slow Train Coming”. Bare kordamene henger med på budskapet: Helena Springs og Carolyn Dennis. Dylan hadde heller ikke ment at det skulle bli et kristent album. Låtene ble skrevet for at han skulle kunne gi dem til Carolyn Dennis som hadde en praktfull stemme.. Carolyn skulle seinere få barn og seks års ekteskap med Dylan.
I forbindelse med søksmålet om Hurricane bekjentgjør Washington Post at Bob Dylan var blitt kristen. New Musical Express titler sin artikkel i kjent engelsk stil: “Dylan & God – It’s official”. Når plata gis ut, regner ikke Dylan med den store suksessen, men til hans store overraskelse fører plata til en gedigen hyldningsartikkel i Rolling Stone. “Den største sangeren i vår tid. Ingen over, ingen ved siden og ingen i nærheten”. Albumet blir hans nest mest solgte, og “Gotta Serve Somebody” blir hans mestselgende singel på seks år. 1. november tar han det nye stoffet ut på turné – til dårlige kritikker.

1965

For et år for Dylan! Når han plugger inn sin Fender Stratocaster i vise-mekka Newport, og spytter ut “Maggie’s Farm” til full rocketrøkk, er det som å vifte med det røde teppet foran gamle tilhengere. Han rømmer scenen etter tre låter – og kommer tilbake og avslutter med “It’s All Over Now, Baby Blue” – som en siste hilsen til visefolket. Nå er det slutt. Bob Dylan har drept hele folk-bølgen i løpet av noen minutter. Tekstene er mer og mer preget av hans nye kompis, beat-poeten Allen Ginsberg, og Dylan forteller verden at hans tekster nå har gått fra å være en-dimensjonale til å være tre-dimensjonale. Som for eksempel i “Subterranean Homesick Blues” – en sang som også ble historiens første (?) rockevideo. Med “Like a Rolling Stone” får han sin aller første singelhit, og fra april til oktober har Dylan seks album inne på den engelske Top15-lista! “Bringing It All Back Home” kom ut i mars, “Highway 61 Revisited” i august”. I tillegg til Bob sjøl er det mange andre artister som gjør seg rike på Dylans musikk. Den gule ledertrøya beholdes helt til The Beatles sikrer seg det meste av julepapiret med klassiske “Rubber Soul”. Fra denne tida er opptakene til videoen “Don’t Look Back” – en glimrende rockumentar fra den mest spennende turneen i det kanskje mest spennende året i rockens historie.

1966

Dylan må tåle enormt mye piping og stygge tilrop fra publikum, men har gir fullstendig faen. Mens gutta i The Hawks (seinere The Band) føler seg litt ille til mote der de står og blir pepet ut hver gang de kommer på scenen sammen med han som publikum fortsatt ønsker skal være politisk visesanger. Når Dylan blir møtt av kritikerne på pressekonferansene, bare ler han av dem. Og når kritikerne kaller musikken hans folk-rock, ler han enda mer. “Jeg driver med visjonær matematisk musikk” fniser Dylan bak solbrillene – mens The Animals og The Byrds får være folkrock-band. Dylan drar enda en gang til England og opplever mer suksess. Plata “Live 1966″ dokumenterer en typisk 1966-konsert: en akustisk del som fansen elsker – og en elektrisk del med buing og tilrop.
Hjemme i Woodstock (15 mil utenfor New York City) går det ikke så bra for Bob. Det blir mye dop og lite søvn, og 29. juli går det galt. Han fyker av gårde med sin Triumph 500, blir blendet av sola, mister kontrollen og kjører utfor vegen. Sara har fulgt etter ham med bil og får brakt ham til sykehus. Ryktene begynner å gå verden over. Er Dylan død? Er han hjerneskadd? Er dette bare et PR-triks for plata “Blonde on Blonde” som kommer ut like etterpå? Bob kommer seg imidlertid på beina igjen etter ei uke på sykehus og en tid hos en privat lege. Kanskje var det en slik ulykke som skulle til for at Bob skulle ta til fornuft igjen.

1967

The Band flytter til Woodstock, og sammen med Dylan spiller de inn over 100 sanger – mange av dem fra den amerikanske folk-tradisjonen. Det var aldri meningen at dette stoffet skulle ut på plate, men da hadde gutta glemt bootleg-industrien. De mange piratplatene gjorde at Dylan og The Band gir ut “The Basement Tapes” åtte år seinere. I løpet av året spiller Dylan også inn “John Wesley Harding” som kommer ut på nyåret.

1968

“John Wesley Harding” kommer ut i januar og går rett til topps i England. I USA klatrer den til 2. plass og forblir på listene hele året. I juni dør faren av hjerteinfarkt, og Bob er sjeldnere og sjeldnere å se på konserter og intervjuer. Hvor er gamle protest-sanger Dylan mens Vietnam-krigen raser og hippiene lusker overalt? Jo han er familiefar i Woodstock og spiller country…

1969

Bombene faller i Vietnam, og Bob synger “Lay Lady Lay”. Hvor er “A Hard Rain” når vi virkelig trenger den? Dylan nekter å la seg bruke politisk. I stedet fortsetter han å sjokkere – nå som countrycrooner på “Nashville Skyline”! Nye narkotiske stoffer florerer, og for Dylan er bakrusen total. I løpet av kort tid mister han flere venner. Woody dør i 1967, faren dør i -68. Det samme gjør Brian Jones, Jack Kerouac. I 1969 dør to av plateselskap-kollegene: Jimi Hendrix og Janis Joplin – og flere fra det gamle Greenwich Village-miljøet. Dylan dukker opp på TV for første gang på fire år, og det er kompis Johnny Cash som klarer å lokke ham. Han deltar også på Isle of Wight-festivalen – og angrer på det etterpå. Han misliker sterkt at det skal arrangeres en gedigen festival like ved hans eget hjemsted Woodstock, og etter å ha fått eiendommen invadert av hysteriske fans, flytter han sammen med familien inn til MacDougal Street i New York City. Det snåle albumet “Self Portrait” regner Dylan sjøl som en stor vits – det var nærmest for å bli kvitt plageåndene. Det blir da også totalt slaktet – sammen med boka Tarantula. Dette var Bob Dylans måte å si “Fuck You!” til alt og alle.

1970

Bob Dylan er lite aktiv på platefronten. Han jammer en del sammen med George Harrison og Ringo Starr fra The Beatles og han spiller en del sammen med Johnny Cash. Han driver også plateprodusent Al Kooper til vanvidd før “New Morning” kommer ut i oktober. Ellers synes livet ganske kjedelig fra utsiden.

1971

Fortsatt lav aktivitet. Etter farens død i 1968 har Dylan vist større og større interesse for sin jødiske opprinnelse, og på 30-årsdagen 24. mai blir han fotografert ved Klagemuren i Jerusalem. Bildet går verden over. I november gir han ut singelen “George Jackson” til ære for den svarte aktivisten. Han skriver også låten “Wallflower” like etter at sønnen Jakob blir født – det forklarer kanskje hvorfor Jakob Dylan på 90-tallet kalte sitt band Wallflowers? Dylan dukker overraskende opp på George Harrisons veldedighetskonserter for Bangladesh – og enda mer overraskende: han synger “Blowin’ in the Wind”! Det har ikke skjedd på mange år at Dylan har trukket fram gamle protestviser.

1972

Bob Dylan holder seg for det meste borte fra New York. På en ranch i Arizona irriterer han seg hele året over å måtte høre Neil Youngs “Heart of Gold” på radioen. Han liker Neil Young godt, men han synes han hører seg sjøl i sangen. Dette var en låt han skulle ha skrevet. I stedet skriver han “Forever Young” til yngstesønnen Jakob. Den offentlige Bob Dylan eksisterer omtrent ikke, og da han for moro skyld sa ja til å spille munnspill på en John Prine-konsert, var det knapt noen som klappet da han ble introdusert. De trodde ikke på det som ble sagt fra scenen. Dylan hadde også et par andre gjesteopptredener (blant annet for Doug Sahm) og brukte en del tid på det som skulle bli boka “Writings and Drawings”.

1973

Årets starter i Durango der han skal være med i Sam Peckinpahs westernfilm “Pat Garrett and Billy the Kid”. Eksentriske Peckinpah har knapt hørt om den snåle sangeren, men Rudy Wurlitzer får overtalt ham til både å lage filmmusikken og til å spille rollefiguren Alias. Det er mye kluss under innspillingen, og Sara liker seg dårlig i Durango. I tillegg til filmtemaet “Billy” blir Dylan bedt om å lage enda en sang til filmen. Han skriver “Knockin’ on Heaven’s Door” – en sang som i ettertid er blitt en av hans mest spilte. Mottakelsen var imidlertid ikke bare jubel. Legendariske Jon Landau i Rolling Stone Magazine slakter Dylans filmmusikk og Bob gir svar på tiltale: “Landau’s got his head up in the ass”. “Knockin’” blir Dylans første Top 30-hit på fire år.

Han er imidlertid lei av CBS og han er drittlei av New York. I april leier han seg hus i Malibu: 21336 Pacific Coast Highway. Også Robbie Robertson fra The Band flytter vestpå, og de begynner å snakke om gjenforening med The Band. Dylan skriver kontrakt med David Geffens Asylum og spiller inn “Ceremonies of the Horsemen” – tittelen endres til “Planet Waves”. I november utgis også plata “Dylan” med bare coverlåter.

1974

“Planet Waves” fyker til topps på listene takket være godt forhåndssalg. Responsen er imidlertid ikke særlig bra. Men til tross for lunken mottakelse av plata, er det skyhøye forventninger foran turneen med The Band. 658.000 billetter skal selges – 12 millioner prøver å komme seg inn. Dylan hater hele turneen – han har seinere sammenlignet den med noen av Elvis’ mest patetiske opptredener. Bootleggerne har gode tider – de klarer å lage 14 plater ut av 11 konserter, og Dylan må også gi ut live-LP fra turneen. “Before the Flood” er hentet fra tre konserter i Los Angeles.

Etter oppholdet på vestkysten reiser Dylan tilbake til New York og treffer sin gamle kompis Phil Ochs. Han sier ja til å bli med på en støttekonsert for chilenske arbeidere – og der stiller han opp sørpe full. Han angret nok på den fuktige natta med Arlo Guthrie, Pete Seeger og Dave Van Ronk. Det viktigste som skjer videre er at han begynner å følge forelesningene til kunstlæreren Norman Raeber. Raeber skal sette sitt preg på Dylans kommende tekster.